CITIZENS COMMISSION ON HUMAN RIGHTS
Psykiatriske overgrep og urettferdighet terroriserer og ødelegger liv hver eneste dag. Til tross for alvorlige advarsler om at psykofarmaka kan forårsake voldelig atferd og selvmordstendenser, har psykiatere ordinert dem til over 20 millioner barn verden rundt.
Og hver måned dreper disse medikamentene tusenvis av mennesker.
Citizens Commission on Human Rights (CCHR) ble etablert av Scientology Kirken i 1969 – viet til å utrydde psykiatriske overgrep og brutalitet.
IAS-bevilgninger finansierer CCHRs undervisningsprogrammer, publikasjoner og dokumentarfilmer som ansporer forargelse og handling til å lage lover som utsletter denne dødsindustrien.
I dag tar nesten to hundre millioner mennesker over hele verden psykofarmaka – og titalls millioner av dem er barn. Og det er ingen overraskelse, med 5,2 milliarder dollar i året brukt på reklame for reseptpliktige medikamenter i USA alene.
Mer enn en kvart million mennesker dør hvert år for psykiatriens hånd. Og akkurat i dette øyeblikket blir hundretusener av mennesker tvangsinnlagt på psykiatriske institusjoner hvert år.
Med sitt grunnlag i flere tiår med forskning på sinnets, åndens og livets område, beskrev L. Ron Hubbard den krenkende psykiatrien som den «eneste årsaken til forfallet i dette universet». Utryddelsen av overgrep innen psykisk helse er ansvaret til hver eneste scientolog, som tydelig uttalt i En scientologs kodeks. Vi lover «å skape en trygg og sikker atmosfære innen området mental helse ved å utslette dets overgrep og brutalitet».
Kampen for å gjøre slutt på omfattende krenkende psykiatrisk undertrykkelse er ikke bare en bestrebelse for å redde noen få desperate sjeler; det er en kamp på liv og død for det 21. århundrets sivilisasjon.
Som svar på psykiatriens brutale arv har IAS lenge støttet Citizens Commission on Human Rights i deres globale kampanje utformet til å sette en permanent stopper for psykiatriske overgrep.
Midtpunktet i kampanjen er dokumentarfilmen Psykiatri: En dødsindustri. Denne to timer lange filmen er den mest omfattende visuelle historien om psykiatri som noensinne har blitt produsert. Den gir kjernen av innholdet i museet Psykiatri: En dødsindustri ved CCHRs internasjonale hovedkontor i Los Angeles. Hundretusener av mennesker har besøkt museet, heriblant sykepleiere, leger og forkjempere for borgerrettigheter. Dusinvis av høyskoler og universitetsavdelinger inkluderer museet Psykiatri: En dødsindustri i sine offisielle, studiepoenggivende læreplaner.
For å avsløre sannheten om disse overgrepene overalt brukes dokumentarfilmen også i multimedia-utstillingene som reiser fra by til by, planlagt tidsmessig for å sammenfalle med psykiatriske konferanser og møter.
IAS sponser også forsendelser av informasjonspakker som inneholder dokumentarfilmen Psykiatri: En dødsindustri så vel som et fullt arsenal av CCHRs dokumentarfilmer som hver avslører et separat aspekt av psykiatrisk kriminalitet. Disse blir sendt til leger, personskadeadvokater, lærer- og foreldreforeninger, påklagemyndigheter, lovgivere og alle som er i stand til å bringe psykiatrien under loven.
Og til dags dato har CCHR oppnådd vedtagelsen av mer enn 150 lover til beskyttelse av borgere mot psykiatriske overgrep. Gjennom 200 avdelinger i 34 nasjoner jobber CCHR utrettelig for å nå den dagen hvor psykiatrien selv blir lovfestet ut av eksistens.
Kunnskapen som bare én av studentene mine fikk etter å ha sett CCHR-museet, reddet hennes barns liv. Hvor mange mødre har ikke muligheten til å spørre om råd, fordi de fleste mødre tror på folk med doktortittel på deres hvite frakk? De vet ikke nok, men nå har de en måte å få opplysningene på.
Dokumentarfilmen Dødsgalt tente denne lidenskapen for å fortelle alle andre om hva som foregår. Jeg er der ute og sprer budskapet. På grunn av støtte fra IAS har jeg min sønn og jeg har min familie. Fortsett deres støtte. Dere redder liv. Det finnes ingenting som kunne vært bedre.
Jeg har tatt psykiatriske medikamenter i 30 år. Det har forårsaket mange bivirkninger og dårlig helse. Jeg har prøvd å finne en måte å fri meg fra psykiatriske medikamenter på i over ti år. Veien førte meg til slutt til CCHR. Jeg har ikke tatt psykiatriske medikamenter på nesten seks måneder nå. Jeg er for evig takknemlig mot CCHR og vil alltid forbli medlem. Takk for å ha forandret mitt liv!
Vi er i en veldig farlig situasjon i samfunnet vårt, når psykiatere får lov til å påtvinge barn skadelige, farlige, dødelige medikamenter. Jeg fikk en telefon midt på natten angående den ulovlige fratagelsen av et barn. Dette var et medikament som moren hennes hadde rett til å ta barnet sitt av. Det drepte barnet hennes. Jeg fikk telefoner allestedsfra. Men så fikk jeg en telefon med virkelig hjelp – CCHR! Vi fikk fakta, vi fikk statistikker, jeg fikk opplæring i medikamentene for å vite hva bivirkningene er. Og CCHR nøyde seg ikke med bare å gi informasjonen, de var til stede. For man går ikke bare inn i rettssalen og begynner å argumentere. Man trenger verktøy, informasjon, eksperter, og CCHR stod frem for alvor. CCHR gav oss støtte. Man skal ikke plage oss. Vi kommer til å fortelle CCHR, og da kommer CCHR til unnsetning!
Informasjonspakken hjalp meg personlig ... jeg hadde gjennomgått mer enn fem år med behandling, inkludert flere forskjellige diagnoser. Da en psykolog fortalte meg om dokumentarfilmen ble jeg interessert fordi det kunne være en hjelp til å bli kvitt så mye medisinering. Jeg hadde hatt nok … I dag er jeg en normal person, med opp- og nedturer, men jeg kan gjøre alt uten noe botemiddel.
Vi tok opp et tilfelle der en mor hadde blitt erklært uegnet av en psykiater, og derfor ble hennes to døtre tatt fra henne. Sammen med CCHR brukte vi aviser og tv hvor vi snakket om det faktiske tilfellet. Og til slutt ble moren anerkjent som mor, dvs. at moren – som demonstrert ved fakta og selvsagt med vår hjelp – var en mor og fremfor alt et menneskelig vesen. Og nå, de siste tre, fire årene har døtrene vært sammen med sin mor. CCHR ga meg sjansen til å gi en stemme til dem som ikke har en.
Jeg skulle ønske jeg hadde visst dette for mange år siden. Denne filmen kunne ha spart 35 år med sorg jeg personlig har hatt mens jeg forsøkte å finne sannheten litt etter litt, bit for bit. Den kunne også spare flere år med personlig smerte for deg selv eller en man elsker.
Da jeg besøkte museet Psykiatri: En dødsindustri kom jeg ut rasende, forferdet over det jeg hadde sett. Det var hjerteskjærende. Jeg var veldig overrasket over at det fantes et museum som var villig til å vise folk dette.
